Norske, fremmedspråklige, unge, gamle, barn med foreldre og barn uten foreldre. Noen er studenter, andre vil ha tips til sengelektyre.
I går på kveldsvakt var det barn uten foreldre som opptok en del av min tid.
To barn på ca åtte, skal sitte å gjøre lekser på biblioteket etter SFO hver dag (?)fram til kl. 18, da pappa skal komme og hente en av dem. Han andre skal ta bussen hjem. Begge bor på Strømmen, hvor biblioteket også ligger.
Klokka er blitt nærmere halv sju, og ingen pappa har dukket opp.
Som den snille og omtenksomme bibliotekaren jeg er, spør jeg forsiktig om han kan ringe mamma. Joda det, kan han gjøre, men han bor ikke hos mamma nå. Mamma svarer telefonen, men kan ikke hente han for hun har ikke bensin på bilen...(mor bor også på Strømmen).
Gutten prøver å ringe pappa flere ganger men pappa svarer fremdeles ikke...til slutt ringer jeg og legger igjen beskjed på svareren om å ta kontakt med biblioteket.
Jeg ser at gutten nå er på gråten, og jeg trøster og sier at hvis ikke pappa kommer, skal jeg kjøre han hjem. Han skal få låne stolen min og sitte bak skranken som en ordentlig bibliotekar! Gutten slår deg til ro med det og et glass vann...(han har heller ikke spist siden SFO).
Så! Endelig ringer pappa!! Han forklarer at han har vært på jobb til nå og hatt tlf. på lydløs.
Avtalen var egentlig at gutten skulle gå hjem kl. 18.00 (men han sa til meg at pappa skulle hente, dessuten var han litt mørkeredd og hadde ikke lyst til å gå alene hjem når det hadde begynt å mørkne...). Pappan ber meg sende guttene ut og han vil komme og hente dem...Bibliotekaren, som i dette tilfelle var meg, sitter igjen med en litt dårlig følelse. Har han det sånn hver dag? Ikke greit med alenepappa som jobber sent og mamma uten bensin! Hrmf!
