Liten gutt i en stor, stor verden

Som ansatt på et kommunalt bibliotek, møter jeg mange mennesker.
Norske, fremmedspråklige, unge, gamle, barn med foreldre og barn uten foreldre. Noen er studenter, andre vil ha tips til sengelektyre.

I går på kveldsvakt var det barn uten foreldre som opptok en del av min tid.

To barn på ca åtte, skal sitte å gjøre lekser på biblioteket etter SFO hver dag (?)fram til kl. 18, da pappa skal komme og hente en av dem. Han andre skal ta bussen hjem. Begge bor på Strømmen, hvor biblioteket også ligger.

Klokka er blitt nærmere halv sju, og ingen pappa har dukket opp.

Som den snille og omtenksomme bibliotekaren jeg er, spør jeg forsiktig om han kan ringe mamma. Joda det, kan han gjøre, men han bor ikke hos mamma nå. Mamma svarer telefonen, men kan ikke hente han for hun har ikke bensin på bilen...(mor bor også på Strømmen).

Gutten prøver å ringe pappa flere ganger men pappa svarer fremdeles ikke...til slutt ringer jeg og legger igjen beskjed på svareren om å ta kontakt med biblioteket.

Jeg ser at gutten nå er på gråten, og jeg trøster og sier at hvis ikke pappa kommer, skal jeg kjøre han hjem. Han skal få låne stolen min og sitte bak skranken som en ordentlig bibliotekar! Gutten slår deg til ro med det og et glass vann...(han har heller ikke spist siden SFO).

Så! Endelig ringer pappa!! Han forklarer at han har vært på jobb til nå og hatt tlf. på lydløs.

Avtalen var egentlig at gutten skulle gå hjem kl. 18.00 (men han sa til meg at pappa skulle hente, dessuten var han litt mørkeredd og hadde ikke lyst til å gå alene hjem når det hadde begynt å mørkne...). Pappan ber meg sende guttene ut og han vil komme og hente dem...Bibliotekaren, som i dette tilfelle var meg, sitter igjen med en litt dårlig følelse. Har han det sånn hver dag? Ikke greit med alenepappa som jobber sent og mamma uten bensin! Hrmf!

Tjukk, jeg?

Skal arve klær i dag! En venninne som har slanket seg (gått på Grete Roede kurs) har gått ned mange kilo, og blitt en mindre utgave av seg selv, vil gi bort de "gamle" klærne sine til meg!

Gleder meg! Håper det er noe som passer der!

Når det er sagt må jeg si at jeg har ikke den helt store trua på slankekurer som varer! Eneste veien, tror jeg, til skuffelse for mange, er å spise mindre (sunnere) og trene mer!

Det viktigste for meg er å ha en kropp som fungerer, og derfor driver jeg med trening.

Ikke for å få vaskebrett på magen og en slank kropp. Ikke for å få muskuløse legger og lår og en snerten rumpe.

Nei, jeg trener for å holde meg frisk, for å bli sterk og for å kvitte meg med alt stress som samler seg i muskler og i hodet.

Og ikke glem at skjønnheten kommer innenfra, da, folkens. Man blir kanskje ikke vakker av å slanke seg, men det blir du faktisk av å lese bøker.

Det viktigste for meg er at jeg trives og har det bra, og så lenge jeg gjør det: til helvete med slankinga!

Mottok for et par dager siden den utrolige triste beskjeden om at min tidligere klassevenninne Anne-Line Hammer Myhrengen døde natt til 10. mars.
Så utrolig trist, og urettferdig livet kan være!!
Anne-Line hadde hatt diagnosen kreft i ca. 1 år, men var i følge en felles venninne optimistisk i forhold til sykdommen. Jeg husker Anne-Line som den pene jenta som var så flink til å danse. Anne-Line var en lovende sportsdanser og allerede som 12-åring konkurrerte hun i utlandet. På klassefester og bursdager var hun alltid først ute på dansegulvet. Og hun hadde en fantastisk rytme som vi andre bare kunne drømme om!

Mine tanker går nå til hennes to barn som har mistet mammaen sin og til hennes mann og familie som har mistet sin kone, datter og søster.

Hvil i fred, kjære Anne-Line!